Elevøvelse gjennomført 11. oktober 2012
Av Tuva Klunderud
Utstyr:
Kikkert
Naturfag 3 lærebok
Et digitalkamera – Panasonic Lumix GH2
Fremgangsmåte:
Jeg gikk ut en kald og klar kveld i oktober
for å se etter stjernebilder på himmelen. De små stjernene dekket hele
himmelen, og lyste opp i varierende grad. Jeg så etter både stjernebilder jeg
kjente fra før og nye stjernebilder jeg ikke visste om.
Først oppdaget jeg stjernebildet
Karlsvogna. Dette var et stjernebilde jeg kjente til, fordi de syv stjernene
som utgjør Karlsvogna lyser så sterkt at de er lette å få øye på. Disse syv
stjernene er en del av det større stjernebildet Store Bjørn. Den nest siste
stjerna i Karlsvogna er heter Mizar. Med det blotte øyet så jeg at Mizar var en
dobbeltstjerne, bestående av Mizar og Alcor, som går i bane rundt hverandre.
Men dette er ikke nøyaktig tilfellet, for selv om det kun ser ut til å være to
stjerner, er de i alt seks stykker! Både Alcor og Mizar er nemlig
dobbeltstjerner. Mizar består av Mizar A og Mizar B, hvor også begge disse er
dobbelstjerner.
Karlsvogna
Etter å ha studert Karlsvogna skulle jeg
finne Polarstjerna. Denne stjernen lyste svakere enn Karlsvognas stjerner, og
var ikke like lett å finne. Jeg fant den ved å bruke linjen mellom de to
stjernen helt til høyre i selve vogna til Karlsvogna til å sikte med. Jeg
siktet 4-5 ganger denne lengden mot nord, og fant Polarstjerna. (Retning nord
visste jeg ved å vite hvor solen står opp, i øst, og hvor solen går ned, i
vest.) Polarstjerna er også kalt Nordstjerna, fordi det er den stjernen som
ligger står nærmest himmelens nordpol, og kan derfor vise oss hvilke retning
nord er.
Polarstjerna - Polaris
Videre skulle jeg finne stjernebildet
Kassiopeia. Den fant jeg ved å se fra hanken til Karlsvogna til polarstjerna,
og fulgte denne linjen videre. Ved å vite i hvilken retning jeg skulle se,
syntes jeg det var lett å finne Kassiopeia. Det kan være fordi stjernebildet
hadde en ganske tydelig form, den så ut som en skjev W. Kassiopeia består av 5
stjerner, og det var i dette stjernebildet det først ble oppdaget en supernova,
altså en ny stjerne, i 1572. Frem til da hadde man trodd stjernehimmelen var
uforanderlig.
Kassiopeia
Andromedagalaksen er den eneste galaksen
vi kan se med det blotte øyet fra den nordlige halvkule, bortsett fra vår egen
galakse, Melkeveien. Andromedagalaksen ligger ca 2,2 millioner lysår vekk fra
jorda, og har en dobbelt så stor diameter som Melkeveien, på 180 000 lysår. Man
kan finne Andromedagalaksen på stjernehimmelen ved å fortsett videre gjennom
Kassiopeia, fra Karlsvogna og Polarstjernen, eller sa kan man finne
stjernebildet Pegasus. Like over den andre stjerna i hanken til Pegasus finner
du Andromedagalaksen, som ser ut som en tåkete dott.
Jeg fant stjernebildet Pegasus, men
klarte ikke å se Adromedagalaksen, selv om det skal være mulig å se kun ved
hjelp av øynene, og det var klart på himmelen. Jeg prøvde å bruke en vanlig
kikkert, men det var ingen suksess. Hadde jeg hatt en prismekikkert, ville jeg
mest sannsynlig fått øye på Andromedagalaksen.
Andromedagalaksen
For å finne stjernebildet Svanen, bruker
man diagonalen i Pegasus. Den peker mot den øverste stjernen i Svanen, Deneb. I
dette stjernebildet ligger det også et sort hull. Et sort hull oppstår når en
stjerne kollapser, eller dør. Da vil stjernenes masse skape en så sterk
gravitasjon rundt seg, at den vil ta med seg alt i sin omkrets. Til og med lys
blir sugd inn i slike sorte hull!
Etter en stund med studering fant jeg
Svanen. Jeg fant den ved å først finne den lyssterke stjernen Vega, som ligger
på skrå fra Svanen. De fem største stjernen i Svanene danner et kors, hvor
stjernen Deneb er øverst.
Svanen
Orion er et kjent stjernebilde på
himmelen, oppkalt etter halvguden Orion fra gresk mytologi. Dette stjernebildet
kan man få øye på på vinteren, men selv om det bare en oktober måned så jeg det
som omtales som Orions belte. Det er tre stjerner på rad, litt nedenfor midten
av hele stjernebildet. Dessverre klarte jeg ikke å lokalisere resten av
stjernene som dannet bildet av Orion, men jeg vet litt om hvilke stjerner dette
er. Øverst i Orion finner vi Betelgeuse. Dette er en rød kjempestjerne, som
ligger 640 lysår fra jorda. Nederst til høyre i Orion finner vi Rigel. Dette er
en blåhvit kjempestjerne, som ligger 700-900 lysår fra jorda. Hvilke farge en
stjerne har indikerer temperaturen på stjernens overflate. Rød farge viser at
temperaturen er på 1500-2500 grader celsius. Blå farge viser at temperaturen er
på 25 000-50 000 grader celsius. Med dette kan vi konkludere med at Rigel er en
klart varmere stjerne enn Betegeuse.
Orion
Ned til venstre for Orion ligger stjernen
Sirius. Denne er himmelens mest lyssterke, bortsett fra sola. Den er en del av
stjernebildet Store Hund, og har en hvit farge. Jeg fikk ikke øye på denne
stjernen denne kvelden. Er man ute og ser på stjerner kan man også få øye på
planeter. Disse er mer lyssterke enn stjernene. Jeg fikk heller ikke øye på
noen planeter denne kvelden, det kan ha med posisjonen min i forhold til
stjernene, og elementer som hindret utsikten. Men bare noen få dager tidligere
så jeg planeten Venus klart og tydelig.
To timer etter observasjonene gikk jeg ut
igjen, for å se om stjernens posisjon hadde beveget seg. Det hadde de! På grunn
av jordas rotasjon rundt tin egen akse, vil det etter vår oppfatning se ut som
at stjernene har flyttet seg. Stjernebildet Karlsvogna og Polarstjerna hadde
flyttet seg mot øst. Det er fordi stjernen i nord forflytter seg mot øst, og
stjernene i sør forflytter seg mot vest.
Kilder:
Naturfag 3 Lærerbok
http://snl.no/Andromedagalaksen
- Nettside
http://no.wikipedia.org/wiki/Betelgeuze
- Nettside
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar